Theo (3) er en YouTube-hit

(VG Nett) Her synger tre år gamle Theo favorittlåten «Somebody that I used to know» med stor innlevelse. 

Theo Karlsson fra Gräsmyr i Sverige er bare tre år, men har allerede rukket å bli en suksess på YouTube. På litt over en måned har treåringen fått nærmere 200.000 sidevisninger på nettstedet.

- Det kjennes litt rart. Jeg trodde ikke at det skulle bli så stort. Jeg la bare klippet ut for at vennene mine skulle se det og trodde bare vi ville synes det var morsomt, mor Inga-Maj Edström til VG Nett.

Den 44 sekunder lange videosnutten viser Theo synge, eller skrike, sin egen tolkning av låten «Somebody that I used to know» av belgiske Gotye.

Etter den særegne tolkningen av den verdenskjente poplåten har både japansk og amerikansk TV kastet seg over den unge popstjernen. Om to dager skal klippet vises på et japansk TV-show. Expressen omtaler treåringen som «Sveriges nyeste sangstjerne», og Theo har også fått plass i lokalavisen Västerbottens-Kuriren.

Beskjeden sangstjerne

Stikk i strid med hva videoopptredenen gir inntrykk av, er Theo egentlig ganske beskjeden, forteller moren.

- Han er egentlig veldig blyg og ikke den man tror skulle bli kjent, sier hun.

«Bedre enn originalen» og «noe av det søteste jeg har sett på YouTube på lenge», er blant kommentarene som følger video-hiten. «Ingenting søtt med skrikende unger», mener en som ikke er like imponert.

- Noen kommenterer negativt, men de aller fleste mener han synger morsomt og med innlevelse. Det er jo ikke meningen at han skal synge fint, han er tre år, poengterer moren.

Hun pleier å lese opp noen av kommentarene fra YouTube for ham.

- Det var en som skrev «du er dyktigere enn Gotye». Da blir han stolt og går rundt og sier det, «jeg er dyktigere enn Gotye».

Elsker å synge

Hun forteller at sønnen kan hele teksten til favorittsangen utenat.

- Når vi hører låten på radioen når vi kjører bil blir han kjempeglad og lyser opp, sier Inga-Maj Edström.

Hun tror ikke treåringen selv forstår hvor stor han er blitt på YouTube, men forteller at han blir stolt når bekjente kommer bort og sier at de kjenner han igjen fra klippet.

- Tror du han kommer til å satse på musikkkarriere når han blir stor?

- Han elsker å synge og å spille instrumenter, men er veldig blyg, så jeg ser ikke for meg at han skal stå på en scene. Men man vet aldri, sier hun.

Hentet fra: vg.no

Advokat Odd Kalsnes

En absurd fortelling om støy

SKREMMENDE LUFTETUR: Klaus Hagerups nye barnebok tar oss med på en besynderlig reise i luftballong.Foto: John T. Pedersen / DagbladetANMELDELSE: Magdalena er omgitt av bråk. Broren spiller elgitar, hunden hyler, faren snekrer, og moren ser, foruroligede nok, på tv hele dagen, med lyden på full guffe. Det er ikke til å holde ut.

Den eneste som tar notis av Magdalenas rop om stillhet er Damen med Pressboret. Bekjentskapet med henne fører Magdalena opp i luftballong og ut på en farefull reise blant høyluftsfugler og flate planeter.

Skummel

Historien følger drømmens logikk, eller mer presist, marerittets. Absurde og skremmende innslag avløser hverandre på luftturen.

Menneskeliknende skikkelser uten ører og øyne – men med store munner som skriker ut ulykkelig lyder – er blant skapningene Magdalena møter.

Med seg i luftballongen har Magalena pressbordamens bråkete sønn, Morten. Slik luftballongen og eventyret (og drømmen) stadig forandrer retning, endrer også han seg ustanselig på denne reisen som har ett mål: Magdalena skal lære Morten å tåle stillheten.

Formaner

Klaus Hagerup er en erfaren barnebokforfatter. Språket er effektivt, setningene korthugne, og tekstrytmen god. Mye luft er lagt inn på sidene for å lette lesningen av boka, som er støttet av foreningen Leser søker bok.

En bok om støy er bra, men Hagerups tone er nærmest litt svulstig og moraliserende når han forteller om barn som er blitt avhengige av støy og må avvennes.

Bildet av skapningene som kun har en skrikende munn i ansiktet, fremkaller den samme følelsen av en usynlig, hevet pekefinger i teksten: Vi må huske at vi har øre og øyne også.

Litt enkel virker også løsningen som avrunder denne fortellingen om Magdalenas jakt på stillhet: Enhver må finne stillheten i seg selv.

Hentet fra: dagbladet.no

Advokat Odd Kalsnes

Dikteren som avslører Prahas underverden

Michal Ajvaz (62) åpner porten til byens hemmeligheter.

http://gfx.dagbladet.no/labrador/225/225534/22553438/jpg/active/480x.jpg PRAHA (Dagbladet): Ingen som har besøkt den tsjekkiske hovedstaden Praha, er i tvil om at byen er full av merkverdigheter. Ofte er Praha blitt kalt både magisk og mystisk. Byens historie er full av forunderlige legender og fargerike skikkelser. Gjennom åra har diktere og drømmere gitt sine versjoner av dens hemmeligheter, visjonære forfattere som Franz Kafka, Karel Capek og Bohumil Hrabal.

Denne tradisjonen er også forfatteren Michal Ajvaz en del av.

Her sitter han, på den tradisjonsrike Café Louvre, i de luftige, romslige lokalene der folk som Albert Einstein og Franz Kafka tidlig på 1900-tallet inntok sine forfriskninger.

I de siste åra har han opplevd at romanen «Den andre byen» er blitt omfavnet av lesere langt utenfor Praha. Etter at den ble oversatt til engelsk i 2009, havnet den på Amazons liste over verdens ti beste romaner i science fiction-sjangeren. Noe han oppfatter som ærefullt, men også litt snålt.

- Den er jo ikke noen science fiction-roman. Ingen her i Tsjekkia har kalt den for det, sier han med et smalt smil.

- Men bevares, det er jo hyggelig å bli anerkjent. Det har jo ført til at flere av bøkene mine er ute på det engelskspråklige markedet, og det er strålende.

I DISSE DAGER ER «Den andre byen» også utgitt på norsk. Om den ikke er noen tradisjonell science fiction-fortelling, er den i hvert fall fantastisk nok:

En mann finner ei bok i en brukthandel som er trykt med en skrift som er totalt ukjennelig. Den kan ikke tydes ut fra vår verdens begreper. Men det viser seg at den har en kraft totalt utenom det vanlige. Bokstavene fører hovedpersonen inn i en parallell virkelighet. Det foregår noe bak dører, vegger, gulv og tak som hovedpersonen lokkes til å ta del i.

Merkelige syner åpenbarer seg for ham, og de er ikke bare hyggelige. For eksempel braser en grønn, lysende trikk gjennom Prahas gater, uavhengig av skinner og spor. Hva er det som skjer?

- Jeg vet ikke helt, sier Ajvaz med et uttrykk i ansiktet som er vanskelig å tolke. Smiler han? Er han alvorlig? Undrende? Ironisk?

- Jeg begynte på denne boka en vinterdag i 1991, på en plass litt ovenfor Slottet i Praha. Det snødde, og det er ikke så vanlig i denne byen. Jeg gikk der oppe, og snøen lavet ned. Den ble liggende i tjukke lag på bilene. Atmosfæren var helt spesiell. Jeg tenkte at jeg ville begynne fortellingen min med denne stemningen. Jeg beskrev en scene fra denne plassen, og dermed begynte boka å bevege seg.

- Fortellingen har en merkelig, surrealistisk stemning, ettersom den skildrer det ene drømmeaktige synet etter det andre. Skulle man gi den en merkelapp, måtte det være psykedelisk naturalisme, eller noe slikt?

- He-he, det er kanskje ikke så galt. Jeg er også blitt kalt magisk realist, men synes ikke det treffer helt. Jeg skriver ikke om denne andre verdenen som om den er virkelig. Den er snarere en metafor for den verdenen vi kjenner. Den er jo i seg selv underlig nok.

- Du er også blitt sammenliknet med Franz Kafka. Man snakker om at «Den andre byen» er en moderne utgave av «Prosessen»?

- Kafka skrev en novelle fra et av de stedene jeg skildrer, veien opp til Petrin-høyden. Han har hatt stor betydning for meg, særlig for min bok nummer to, som kom før «den andre byen». Han brukte en miks av fantastiske og realistiske visjoner. Men det fins også en surrealistisk tradisjon i tsjekkisk litteratur, som ble avbrutt etter krigen da kommunistene tok makten. Vitezlav Nezval skrev flotte dikt og fortellinger i den tradisjonen. Men på 1950-tallet fulgte han dessverre makthavernes ideologi og begynte å skrive sosialrealistisk.

- Når begynte du selv å skrive?

- Jeg var opptatt av litteratur fra jeg var liten. Jeg leste masse. Alt mulig. I 16 års alderen begynte jeg å skrive dikt. Men jeg ga opp tanken på å bli utgitt. Det var ikke mulig å få publisert den typen tekster jeg var opptatt av. Det ble litt lettere på 1980-tallet. Perestrojka førte til at enkelte forfattere som hadde vært forbudt, kom på trykk. Jeg ble litt mer optimistisk og sendte noen dikt til et forlag. Det var ei uke før revolusjonen. I 1989 kom den første boka mi, «Mord på Hotell Intercontinental».

- Det høres ut som en kriminalroman?

- Jeg ville ikke kalle den det. Jeg forsøkte å sammenflette forestillingene fra Kafka og Lewis Carroll, han med «Alice i Eventyrland», i en lengre tekst. Da jeg var liten, leste jeg Jule Verne og andre typer eventyrforfattere. Seinere ble jeg opptatt av Edgar Allan Poe, franske poeter fra 1800-tallet, Borges, Calvino, Conrad, Proust, Nabokov, men også av spenningsromaner; Raymond Chandler, Ian Fleming, William Gibson, Philip K. Dick. Jeg har glede av å blande inspirasjonen fra disse sjangrene når jeg skriver selv. Populærforfattere og store visjonære diktere.

- Opplever du deg selv som en utpreget Praha-forfatter?

- De første fire romanene mine foregår i Praha. Det er vel fordi jeg har bodd her alltid. Men stedet er ikke så viktig. Siden har jeg skrevet om andre plasser. Romanen «Gullalderen», som er oversatt til engelsk, handler om en oppdiktet øy. Andre ting jeg har skrevet, foregår forskjellige steder i Europa. Jeg liker å reise, å ta inn bylandskaper. Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å bli maler. Men jeg valgte å skrive i stedet. Også skrivingen kan mane fram det visuelle, som i en film. Jeg liker en del malere, Magritte, Greco. Mens jeg skriver, kommer synene, som bilder.

- Hvordan fikk du ideen til boka med det merkelige språket som utløser handlingen i «den andre byen»?

- Jeg er fascinert av gamle bøker. Jeg pleide å gå mye på antikvariater og snuse. Tanken på en slik bok fascinerte meg. Det fins mange merkelige språk med underlige tegn. Når jeg skriver, maner jeg fram drømmer. Og drømmer i drømmer.

- Er det dine egne drømmer?

- Nei, nei. Jeg har riktignok skrevet en bok om drømmer, sammen med broren til Václav Havel, Ivan. Vi brevvekslet og kom med forskjellige teorier om drømmenes opphav. Men jeg er redd den ikke var spesielt vellykket. Når jeg skriver fiksjon, liker jeg at det jeg skildrer, er konkret. Proust var god til å skildre ting. Og Chandler. Steder og ting. Jeg er en utpreget visuell forfatter. Jeg er glad i Italo Calvino. Jeg har utgitt en bok som heter «55 byer». Den er et essay om Calvinos bok «Usynlige byer».

- Er det byen som idé som interesserer deg?

- Det fascinerende er at alle byer er forskjellige. Jeg lærer mest om en ny by den første gangen jeg er i den. De tidligste øyeblikkene. Jeg går gjennom gatene og tenker på hva som er mulig å bruke i en fortelling. Nå er det Paris jeg er opptatt av. Den neste boka foregår der. Boulevard San Michele, Luxemburg-hagene. Jeg er ikke ute etter å finne andre verdener, noe mystisk. Men gjennom fantasien kan hverdagen og det vanlige livet bli et mysterium. Det er det jeg er ute etter.

Hentet fra: dagbladet.no

Advokat Odd Kalsnes

Mann (35) skadd i trafikkulykke

En 35 år gammel mann er sendt med helikopter til Ullevål sykehus etter en påkjørsel på riksvei 170 ved Lierfoss i Akershus.

Politiet fikk inn melding om hendelsen klokken 12.24 søndag ettermiddag. Alle nødetater rykket ut til riksvei 170 ved Lierfoss ved Aurskog i Akershus.

35-åringen skal ha kjørt bilen inn i en busslomme, for deretter å kjøre rett ut igjen og krasje i en bil med en 67-åring, som kom kjørende bak. Bilen traff såpass hardt at bilen som kjørte forbi, ble skjøvet ut av veien og traff et tre.

- Fører av bilen er sendt med helikopter til Ullevål sykehus, opplyser operasjonsleder Geir Eriksen ved Romerike politidistrikt.

67-åringen kom ikke til skade i ulykka.

(NTB)

Hentet fra: dagbladet.no

Advokat Odd Kalsnes

Internasjonal samlivsterapeut

Jonas Gahr Støre (51) har møtt mange viktige, men uinspirerende mennesker. Han foretrekker folk med sans for humor. Hytteliv med historie: - Når jeg sitter på hytta på Lyngør, ser jeg ut mot der opptakten til slaget i 1812 sto, vi lå under Danmark og i en krig vi ikke skjønte noe av, et bunnpunkt i norsk historie, sier Jonas Gahr Støre. Foto: Adrian Øhrn Johansen.

Å, så mange spørsmål, så mange konflikter, for utlandet er stort, det, og utenriksminister Jonas Gahr Støre flyr verden over med et haleheng av rådgivere for å rydde opp. Afghanistan, Egypt, Israel, Palestina, Algerie, Tunisa, men også innenlands for å avklare vennskap og kjennskap, skjønt akkurat denne dagen sitter han i baksetet i en svart bil i Lørenskog, og alt er fred og gammen. Han skal tilbake til departementet i Victoria terrasse. Dagen begynte for øvrig med frokost sammen med Sveriges utenriksminister Carl Bildt, deretter møtte han en politisk analytiker fra Serbia, og etter det igjen, to intervjuer med utenlandsk presse. På vei inn i baksetet ble han spurt av kommunikasjonssjefen om hun skal bestille sushi til ham, men Støre vil heller ha to skiver med brunost. Brunost?! Han har vel et image å bygge.

Litt historie: Da Jørgen Løvland ble utnevnt til Norges første utenriksminister etter unionsoppløsningen i 1905, summerte han opp norsk utenrikspolitikk i én setning: «Oppgaven må være å holde oss utenfor deltagelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr med noen av de europæiske krigerstater». Med andre ord: Vi skulle sitte stille i båten.

- Ja, og det er forståelig at Løvland ville sitte stille i båten, sier Støre. Han er iført arbeidsantrekk, mørk dress, hvit skjorte, rødt slips, og etter noen sekunders betenkningstid redegjør han for Løvland-doktrinen.

- I 1814 trodde vi at vi hadde selvstendigheten innen rekkevidde, men mistet den. Så fikk vi den tilbake etter en mirakuløs fredelig atskillelse fra Sverige, men dette måtte stormaktene fordøye. Å sitte stille i båten var klokt, men over tid er det en alt for sårbar posisjon. Det så vi da presset kom på 30-tallet.

Historikeren og målmannen Halvdan Koht var utenriksminister fra 1935 til 1940, og var mer offensiv: «Vi er eit lite folk, og vår røyst rekk ikkje langt, men vi lyt likevel alltid ropa, nær sagt so høgt vi kan, ropa ut dette at vi vil og må arbeida for freden.»

- Er det Kohts linje Norge nå følger?

- Nei, jeg har aldri vært en tilhenger av å rope så høyt vi kan. Jeg vil heller formulere det slik: Norge er en politisk og økonomisk overskuddsnasjon i en verden med altfor mye underskudd. Det forplikter.

- Historisk og genetisk er jo vi nordmenn noen barbariske, plyndrende imperialister?

- For tusen år siden, ja. En av de mest interessante historiene om folkenes utvikling er jo at vi nordboere, som gikk for å være absolutt barbarer, nå blir assosiert med fredsmekling og humanitær innsats. Hva har skjedd?

- Når ble vi barbarer et fredselskende folk?

- I nyere tid er det delvis fordi vi verken har vært i posisjon til, eller har hatt interesse av, å starte en krig. Og det andre, tror jeg, er måten vi har organisert oss på. Et samfunn med små forskjeller og høy tillit. Og så har vi etter hvert fått ganske gode naboer. Våre tidligere koloniherrer Sverige og Danmark har skikket seg vel. Jeg har et skilt som henger hjemme: Riksgrensen følger bekken. Jeg pleier å tenke på det når jeg kjører fra Jerusalem til Ramallah, en distanse like lang som fra Grefsen til Majorstua. Det er gjennom murer, det er soldater, skuddsikre vester og pansrede biler. Mens vi har skiltet: Riksgrensen følger bekken. Det er ganske flott.

- Rollen din i dag er en kombinasjon av konsulent i demokratiforståelse og internasjonal samlivsterapeut?

- Ingen av de merkelappene der har jeg tenkt på, gitt, sier Støre etter noen sekunder. Smiler han?

- Altså, til det første: Da Aung San Kuy var her, ble hun spurt: Hva er det viktigste for ditt land nå? Da sa hun rettsstat som punkt én. Hvis man ikke har en velutviklet og sivilisert rettsstat med en rettferdig maktfordeling, blir lite mulig. Vår erfaring er at du ikke kan kopiere og overføre den norske statsmodellen til andre land, men vi har et sett av erfaringer som kan være nyttige.

- Og dette med samlivsterapeut?

- Hvis det er slik at parter i en konflikt ønsker at Norge skal bidra til å løse eller begrense en konflikt, som vil redusere lidelser for mange mennesker, skal det sterke argumenter til for at Norge skal si: Nei, det er ikke vårt anliggende. Det gidder vi ikke.

- Utenriksdepartementets skal først og fremst ivareta norske interesser?

- Ja, og det skal vi gjøre, men det nytter ikke å si at norske interesser er noe vi forsvarer ved grensa. Det er faktisk i norske interesser at ikke Midtøsten eksploderer og at ikke smittsomme sykdommer sprer seg. Det er å tjene norske interesser i en utvidet forståelse.

- Hvilke interesser har vi på for eksempel Filippinene?

- Ja, da snakker vi om norske interesser i en utvidet forståelse: Norge ble forespurt om vi kunne bistå som tilrettelegger for fredsprosessen mellom regjeringen og kommunistbevegelsen. Gjennom det får Norge et omdømme som en respektert og seriøs aktør på dette området. Det er viktig.

- Med en slik utvidet forståelse, er det meste som skjer i verden av norsk interesse?

- For å si det litt oppstemt: Norge har interesse av en bedre organisert verden. Små land er de mest sårbare når internasjonale institusjoner bygges ned. Vi har mye å takke Havretten og FN-prinsipper for, for uten slike institusjoner, gjelder kjøttvekta, og de store tar seg til rette. Men vi må alltid stille oss to spørsmål før vi engasjerer oss. Én: Er norske interesser berørt? Og der mener jeg vi bør ha en bred definisjon, men ikke så bred at den blir meningsløs. Og to: Kan vi gjøre en forskjell? Hvis vi har interesser og forutsetninger, og vi kan gjøre en forskjell, da er det verdt å engasjere seg.

I motsetning til resten av verden, mener Jonas Gahr Støre at Norge er et stort land.

- Nei, det har jeg aldri sagt, men jeg går ikke uten videre med på at Norge er et lite land, sier han, og drar straks gjennom foredraget om at Norge er større enn vi tror. Når det gjelder folketall er vi riktignok små, men når det gjelder areal inkludert – landområder, hav og kontinentalsokkel – er vi ikke et lite land. Dessuten er vi er verdens nest største eksportør av gass og fisk. På toppen av det har vi verdens største offentlig pensjonsfond.

- Så selvbildet vi har, må være forankret i noe som stemmer med hvordan andre ser oss, konkluderer han.

- For å si som Obama: Norway punches above its weight?

- Det er et uttrykk hentet fra boksespråket, og det er kanskje slik USA oppfatter oss.

- Det morsomme er at han brukte samme formulering om Danmark, Nederland, Irland og Filippinene?

- Ja, jeg har sett den videoen på YouTube.

Det var dansk fjernsyn som laget et innslag, der man ser president Barack Obama ta imot statsledere. Til alle bruker han den samme bokseallegorien, og sier at nettopp deres land er en av USAs sterkeste allierte.

- Her omfavner USAs president oss som en bestevenn, og så sier han akkurat det samme til alle de andre?

- Når du er president i USA, kommer statsledere fra 180?land til Washington for å forsøke å skaffe seg en posisjon. Men så tror jeg likevel at det er en gruppe på fem-ti land som USA ser på i kategorien som sterke allierte med mulighet for å gjøre en forskjell. At han sier det om Australia, Danmark og Norge tror jeg det er grunnlag for.

- Og om Indonesia, Nederland …

- Ja, men som jeg sa: Er vi en overskuddsnasjon eller en underskuddsnasjon? Tenk på utviklingen vårt land har vært gjennom. 6. juli var det 200 år siden slaget på Lyngør, kjenner du til det?

- Nei. Jeg har ikke hytte på Sørlandet.

- Men jeg har det. Og når jeg sitter på hytta, ser jeg ut mot der opptakten til slaget sto i 1812. Britene skulle ta sitt siste bytte, den dansk-norske fregatten Najaden. De senket skipet og blokaden av kysten var total. Det var et bunnpunkt i norsk historie. Vi lå under Danmark og var i en krig vi ikke skjønte noe av. To år seinere fikk vi grunnlov, 100 år seinere ble vi selvstendige og 200 år etter slaget på Lyngør, er vi verdens rikeste land. Det er en klassereise av dimensjoner.

- Vi har vært heldige?

- Jo, men dette er ikke en historie om flaks. Vi kan godt appellere til den delen av oss, om at Norge er et lite land med flaks. Men vi kan like gjerne velge å rette ryggen, og fortelle historien om et folk langs en værhard kyststripe som utviklet de mulighetene landet og havet ga oss. Fossekraft, olje, gass og fisk er ressurser vi har på grunn av kunnskap, kapital – og klok politisk organisering. Så kan man spørre: Er 2012 slutten av denne historien? Eller kan det fortsette, og faktisk akselerere? Og da sier jeg: Mulighetene er her, og særlig i nord.

- Vi kommer til Nordområdene.

- OK.

Utenfor Utenriksdepartementet, løsner Støre bilbeltet, åpner selv døra, går ut, og går inn, hilser på vaktene, hei, hei, går rutinert gjennom sikkerhetsslusene, og inne i den store foajeen, sier han at det er bare fire etasjer opp, og han pleier å ta trappene. På vei opp hilser han på alle på vei ned, hei, sier han, mens han forteller om den verneverdige trappa, hei, om Gestapo som holdt til i kjelleren, hei, hei, om Holocaust-senteret på Bygdøy, før han hilser på damene i forværelset hei, hei, og vi står i det staselige kontoret til Norges utenriksminister.

- Her er utenriksministerkontoret … og … og det ble …

- Er du andpusten?

- Ja, det er klart. Sitter for mye. Kontoret ble pusset opp rundt 2000, og med respekt for kontoret, har ikke jeg gjort noe med det. Det eneste jeg har tatt med inn her, er to fotografier av Hallingskarvet, sier han. Skjønt i vinduskarmen bak arbeidsbordet står noen bilder til, av kona, og deres tre sønner, og ved siden av dem, et bilde av Støre i Tromsø ombord i forskningsskipet «Helmer Hanssen» med en gestikulerende Hillary Clinton.

- Blir du nervøs foran møte med utenriksministre fra store land som USA og Russland? Jeg mener – utenriksministeren fra Estland er ufarlig, men …

- Ikke si noe galt om utenriksministeren fra Estland! Urmas Paet er en interessant og kunnskapsrik person, og en av få kolleger med ordentlig sans for humor. Men nei, etter hvert er det ikke forskjell på å møte den mest omtalte og den minst omtalte. Jeg har møtt mange såkalte viktige mennesker, som er uinspirerende å møte. Jeg skal ikke navngi dem her.

- Du må gjerne det?

- Jo, takk, men jeg har ambisjoner om å være i denne stillingen en stund til. Det spesielle med Hillary, var at vi fikk mye tid sammen. Vanligvis møtes vi 20 minutter her, og 30 minutter der. Denne gangen hadde vi to døgn inklusiv en hel kveld på restaurant i Tromsø.

- Bare politikk, eller fortalte hun om Bill og Chelsea?

- Ikke mye, nei. Hun er personlig, men ikke privat.

- Hvem har du mest anstrengt forhold til?

- Jeg har ikke anstrengt forhold til noen, men de to i EU-kretsen som har sittet lenger enn meg, er altså esteren og luxemburgeren. De representerer små land, og har begge veldig god sans for humor. Jeg lurer på om det kan være en sammenheng med at de har sittet så lenge?

- Har du selv sans for humor?

- Jeg liker å tro at den til tider kan være god. Jeg har i hvert fall sans for at andre har sans for humor.

- Overfor Kina har vi et anstrengt forhold for tida?

- I Kina er Norge ingen liten stat. Nei, de må se på oss som ytterst betydningsfulle når de ikke kan gi visum til Kjell Magne Bondevik?

- Dette er vel realpolitikk: Å gi Fredsprisen til en som er i opposisjon til myndighetene, får konsekvenser?

- Ja. De har valgt å fryse det politiske forholdet til oss. Det er en unormalitet i vårt forhold, men det dette skal vi finne en vei ut av. På et eller annet tidspunkt.

Med sine sju år er Støre en veteran blant utenriksministerne. Han er blitt tynnere i håret disse årene.

- Jeg har det. Tynn og grå. Om det plager meg? Nei, men jeg har er en arvelig sak fra min far. Vitiligo, heter det, og det betyr at pigmentene gradvis trekker seg tilbake, sier han og holder fram hendene som er bleike.

- Er ikke dét det samme som Michael Jackson hadde?

- Det vet jeg ikke. Man ser det ikke så godt om vinteren, men det blir synlig om sommeren. Der jeg ikke har pigmenter, blant annet oppå på hodet, må jeg være forsiktig med sola. Men av alt som kan ramme et menneske, er dette en av lidelsene det er veldig mulig å bære.

- Dine to etternavn Gahr og Støre, hvor kommer de fra?

- Ja, nå går Gahr under kategorien mellomnavn, men Gahr er fra morssiden. Min morfar Johannes Gahr var født i Fredrikstad, og var den i familien som fikk artium. De tenkte at han skulle bli noe stort, som prest.

Han ble ikke det, men begynte i Kværner Jernstøperi, som han etter hvert tok over, og reddet fra konkurs. Fra 1935 tok støperiet navnet Jøtul.

- Som lenge var et familieselskap. Jeg går alltid andektig på fortauet når jeg ser små, firkantede støpelokk, der det står Jøtul. Da sender jeg en tanke til morfar.

- Var det på grunn av streiken til AKP i 1976 at familien din valgte å selge Jøtul?

- Jeg tror det var en av flere utløsende faktorer. For å utvikle en slik bedrift må man ha strategisk eierskap, og slik var ikke vår familie satt opp på det tidspunktet.

Støre-navnet kommer fra Trøndelag, forteller han, og farfaren ble født i Levanger. Familien har sine aner fra Støre gård i Skogn.

- I 1905, da Norge ble selvstendig, var farfar 15 år og reiste til hovedstaden for å gå på gymnasium, sier Støre. Også han gikk inn i industrien, og ble direktør for Norsk Sprængstofindustri, det som i dag er Dyno.

- Både farfar og morfar er fortellinger om klassereiser.

- De var oppkomlinger?

- Vel, jeg opplevde dem ikke slik. De må under omstendighetene ha vært dyktige, og fikk ledende posisjoner i norsk industri og foreningsliv. Resultatet av det de gjorde, er blant annet at det er kommet en arv, sier han.

Denne arven gjør Støre til regjeringens rikeste med en formue på nær 40 millioner kroner. I Stortingets biografi om Jonas Gahr Støre står det at han er sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre og bibliotekar Unni Thordis Gahr.

- Far var skipsmegler, ja, og jobbet på kontor i byen, men mor ble aldri bibliotekar. Helsa holdt ikke så hun har vært hjemme. Hva som feiler henne? Ryggen. Eller snarere mangel på en rygg.

Sammen med to eldre søstre vokste Jonas Gahr Støre opp på Gråkammen i Oslo Vest, og det finnes ikke en mer utskjelt minoritet i dette landet. Selv ikke SV, som verger om alle landets undertrykte, forsvarer Oslo Vest.

- Nei, hva skal jeg si til det? Det er mange måter å se på Oslo Vest, sier Støre.

- Vi kan gå inn på makrotall og se på gjennomsnittsinntekten, størrelse på husene og hva de stemmer. Da får du et svar. Men for meg, er Oslo Vest en blindvei inn mot Gaustadjordene, og i den blindveien bodde og bor det bra mennesker med ulik bakgrunn. For meg var det en barndom i lyckliga gatan. Jeg har ikke så mye å skryte av eller så mye å klage over, men det å definere mennesker ut fra merkelapper har aldri appellert til meg.

- Som at Oslo Vest består av privilegerte, snobbete Høyre-folk?

- Det er altfor mange Høyrefolk der, jeg er enig i det. De kommer ofte til meg, og sier at jeg gjør en god jobb som utenriksminister, men at jeg er i feil parti. Da har jeg ett svar: Det kan hende at det er du som er i feil parti.

- Kjenner du alle de 373 i Slemdals krets som stemmer Arbeiderpartiet?

- Ikke alle, nei. Men det skal også sies at det finnes mange gode Høyrefolk. Jeg skal ikke fornekte det.

- Kunne du selv vært i Høyre?

- Spørsmålet ditt er uinteressant, for svaret er gitt: Jeg valgte ikke Høyre.

Det var i 1995 at Jonas Gahr Støre meldte seg inn i Arbeiderpartiet, og det overrasket flere enn naboene på Gråkammen. Det er nok av dem som mener at han valgte det statsbærende partiet av taktiske årsaker.

- Jeg har hørt om det, men ingen tør å si det direkte til meg.

- Valgte du Arbeiderpartiet av taktiske årsaker?

- Nei. Jeg ser at det å velge seg et parti av taktiske årsaker kan gjøre seg i en tabloid beskrivelse, men framstillingen stemmer dårlig med virkeligheten. For en ting er at jeg valgte Arbeiderpartiet, men det lå ikke i kortene at det skulle velge meg – som utenriksminister og stortingsrepresentant. Noen sier at de stemmer på det partiet som de er minst uenig med, men det synes jeg er defensivt. Jeg har valgt det partiet som jeg er mest enig med, og det er basert på mange forhold: Verdiene i bånn, integritet og gjennomføringsevne, og summen av det er at det er her jeg hører hjemme. Jeg har kalt meg selv en innvandrer i sosialdemokratiet, men jeg føler meg ganske godt integrert.

- Hva sa mor og far da du meldte deg inn?

- Du, de er kommet seg over. Men du har ennå ikke stilt det opplagte spørsmålet: Hvordan kan jeg være mot store forskjeller, jeg som har en formue større enn andres og som er en del av forskjells-Norge? Ja, jeg er det. Det er en del av min historie. Jeg må leve med at jeg har den familiebakgrunnen jeg har. Men jeg blir den siste, noen gang, til å si noe negativt om det.

Siden Jonas Gahr Støre satte sin nypussede sko på marmorgulvet i UD, har han snakket varmt om Nordområdene. Det er olje- og gassressurser oppe i isødet. Men så er det paradokset: Norge er en olje- og gassnasjon, men vil samtidig være en miljønasjon. En konsekvens av global oppvarming, er at isen på Nordpolen smelter. Snart kan skipstrafikken gå over polhavet.

- Det tok Amundsen til sammen åtte år å seile Nordvestpassasjen og Nordøstpassasjen. I dag kan man seile gjennom begge på åtte uker. Dette skjer. Derfor må Norge være i front på kunnskap om dette, og i dette spørsmålet tror jeg det er riktig på si at vi bokser i en høyere vektklasse. Nå får vi i Tromsø verdens ledende kunnskapsmiljø på klima (dunk) …

Støre slår pekefingeren i bordet.

- …is (dunk) og hav (dunk). Framsenteret gjør Tromsø til en arktisk hovedstad. Det handler om å være i forkant av utviklingen, og ikke løpe etter den.

- Polisen smelter blant annet fordi Norge produserer olje og gass?

- Ja, men da er vi inne i en stor debatt. Vil vi bidra best ved å trekke oss ut av all olje- og gassvirksomhet? Eller bidrar vi mer til en overgang til et energiforbruk verden kan tåle ved at vi er engasjert i det? Jeg tilhører den siste skolen.

Når Jonas Gahr Støre foredrar sin politiske visjoner, bruker han store ord, og det han sier høres viktig og riktig ut, og det må ha noe å gjøre med tonefall, framføring og overbevisning. Han er en kommunikator. Men når man skal skrive ut det han sier, ord for ord, så blir det imellom upresist og uklart. Sitatet over er et eksempel på det. Her er et annet:

- Hvis vi bidrar med å være langsiktige gassleverandører til Storbritannia, Tyskland og andre land på kontinentet, så vil det føre til en stabilitet i energiforsyningen, som gjør at de kan utvikle bærekraftige kilder, og det reduserer fristelsen om å gå til kull.

- Før eller siden må vi finne alternative energiformer?

- ?Uansett hvilke overganger vi får til sol, bølger og vind, kommer verden til å forbruke fossile brensler i mange tiår framover. Vi må gjøre to ting: Utvikle kunnskap og teknologi, som gjør det mulig å forbrenne olje og gass med begrenset utslipp. Og løfte fram fornybare energikilder.

- Og om det ikke går? Hva vil kommende generasjoner si om oss?

- Ja, nå tror jeg ikke at nasjonen Norge vil stå igjen som den store skyldhaveren i dette spørsmålet.

- Det norske folk vil klandre norske politikere?

- Det norske folk får de politikerne de velger hvert fjerde år.

Siden vi nå er i Nordområdene er det på høy tid å bringe inn Felix Tschudi. Det var mange som frydet seg, da det kom fram at utenriksdepartementet ga 6 millioner kroner til stiftelsen Senter for nordområdelogistikk, der Støres nære venn, eller gode venn, i hvert fall hans bekjente, rederen Felix Tschudi var styreleder. Var det en vennetjeneste? Korrupsjon? Hadde vi nå den ufeilbarlige?

- Det er få som tror at du er korrupt og ofret din politiske prestisje for seks millioner …

- Vel, jeg tror det er riktig, men du skal samtidig leve under press fra media, og kaster man et blikk på førstesidene og overskriftene, så er vi tett opp til et grenseland av et slikt etterlatt inntrykk.

- …men mange mener at du gjorde en dårlig avveining?

- Ja, det skjønner jeg at noen mener, og jeg har prøvd å forklare hvilke avveininger jeg gjorde, og hva som lå til grunn for dem.

- Mange frydet seg: Du har vært så prektig, ufeilbarlig og …

- Jeg hører de sier det, men jeg føler det ikke slik selv. Men jeg har vært ganske rolig på at hvis jeg ikke kan tåle å stå i en slik storm, så er det på tide å tenke på noe annet. Jeg skal ikke snakke bort tyngden av forsidene, for de gjør noe med meg, både typene og alle bildene der du biter deg selv i underleppa, ser ned og alt underbygger en story. Men det var lærerikt å stå i det, for jeg følte at jeg ble mer robust. Det var også en erfaring: Jeg var mer avslappet til de siste forsidene, enn til den første.

Norge er altså ikke et lite land, men det er jo det. Det er kort vei til makta. På Twitter kunne vi lese følgende spørsmål, tastet inn av lilleEngel: «Noen som vet hvor @jonasgahrstore har tilbrakt 17. mai i år». Spørsmålet ble stilt, fordi Jonas Gahr Støre vanligvis har feiret nasjonaldagen hjemme hos Felix Tschudi. Støre twitret selv tilbake: «@lilleEngel Hjemme med familie, hyggelig!»

- Det høres prektig ut, men på 17. mai hadde jeg min mor og far og søster og svoger på middag. Som jeg laget.

- Du kan ikke svare, men: Statsminister Jonas Gahr Støre?

- Det høres veldig fremmed ut.

- Du har ingen slike ambisjoner?

- Det jeg er kommet til, er at jeg er best posisjonert for alle eventualiteter, ved å være i det jeg er nå. Politikere bør, etter min mening, ikke legge for langsiktige planer.

Kommunikasjonssjefen har flere ganger sagt at tiden er ute, men nå mener hun det. Jonas Gahr Støre ser på sitt Swatch-ur i plast, rasket med fra en eller annen flyplass.

- Et siste spørsmål: Hva er en gestaltterapeut?

- En av dem er kona mi. Det er et menneske som støtter andre i vanskelige situasjoner, som tar liv og valg på alvor, som formidler at økt bevissthet om gamle mønstre og eget ansvar, gir rom for nye handlinger og muligheter. Du kan ikke hente all forklaringen på en vanskelig livssituasjon i barndommen, for du har faktisk et sett av valg her og nå. For kona er dette jobb, men hun bringer den dimensjonen også inn i mitt liv.

- Går du i terapi?

- Nei. Ikke utover å være gift med henne.

Hentet fra: dagbladet.no

Advokat Odd Kalsnes

Flere hus flomisolerte i indre Troms

Store nedbørsmengder har ødelagt veier, bruer og jordbruksarealer i kveld.

(Dagbladet): Oversvømte elver har ført til store skader på veier, bruer og jordbruksområder i indre Troms. Flere boliger er nå isolert, men politiet har foreløpig ikke oversikt over omfanget.

- Vi har fått situasjonsrapport, og ved midnatt var det ingen overhengenes fare for folk, hus og dyr, men det kommer stadig inn nye meldinger, sier operasjonsleder Jøran Bugge i Troms politidistrikt til Dagbladet.

Det er dalførene i Storfjord, Balsfjord, Målselv og Bardu som er hardest rammet.

- Regnværet startet her i Tromsø i ettermiddag. Det er ordentlig vær og mye snø i høyere områder. Elvene i de aktuelle områdene ved kysten har blitt sotre. En del hus er isolert, sier Bugge videre.

Han oppfordrer folk til å holde seg hjemme og innendørs, og ikke oppsøke elvene.

-Det er klart det er en alvorlig situasjon, men nå er det heldigvis ingen hovedfartsåre, som E6, berørt. Det regner fortsatt, sier operasjonslederen.

Lav beredskap

Helene Rognli (H), ordfører i Målselv kommune, karakteriserer bøndenes situasjon som tragisk, overfor Nordlys. Dyrkingsjord er totalskadd av flommen, og det vil nok ta en god stund før alt er tilbake til det normale.

Det er trist og tragisk hva flommen har ført til, men heldigvis kjenner vi ikke til anet enn materielle skader, sier Rognli til Nordlys.

Hentet fra: dagbladet.no

Advokat Odd Kalsnes

Eksklusivt: Se Syria-opprørernes egne bilder av ødeleggelsene

Opprørstalsmannen Abu al-Zayn al-Homsi viser frem en ødelagt bygning. Bildet som skal være tatt fredag viser ødeleggelsene i nabolaget Bab al-Darib i Homs i Syria. Foto: Privat

(VG Nett) Syriske opprørere fortviler over at verdenssamfunnet ikke griper inn mot diktatoren Bashar al-Assad.

- Situasjonen er veldig, veldig ille. Vi er omringet. I en måned har vi manglet vann og medisiner, sier opprørstalsmannen Abu al-Zayn al-Homsi til VG Nett.

Han er talsmann for Revolusjonsrådet i Homs. al-Zayn

Han forteller at befolkningen i beleirede byer som Homs, der han sier at han befinner seg, lider.

- Vi lever i frykt for bombingen og beleiringen som har pågått i over en måned, sier al-Homsi.

Han har sendt VG private bilder av ødeleggelsene i et nabolag i byen. Bildene skal være tatt i går.

De siste dagene, samtidig med at over 200 opprørere skal ha blitt massakrert, forteller han at bombingen har blitt verre.

- Strømmen og vannet har vært borte i en måned.

Fortviler

Han fortviler over situasjonen.

- Vi er ikke i stand til å gjøre noe med det. Alt mangler av medisiner og medisinsk utstyr. Mange har måttet amputere på grunn av sår vi ikke har kunnet behandle. Vi mangler medisiner, vi mangler leger, sier han fortvilet.

Abu al-Zayn er rasende over at verdenssamfunnet ikke har grepet inn mot diktatoren Bashar al-Assadds nedslakting av sitt eget folk.

- Vi ønsker ikke hjelp fra Kofi Annan eller Robert Mood. Vi vet nå at vi ikke kan stole på noen andre enn oss selv og den frie syriske hæren.

Den frie syriske hæren er opprørernes væpnede avdeling, som forsøker å styrte Assad med våpenmakt

- 118 drept

Minst 118 mennesker ble drept i voldshandlinger i Syria bare fredag, nær halvparten av dem sivile, ifølge aktivister i Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).

Elleve barn var blant de 49 sivile som ble drept i ulike voldshandlinger rundt om i landet, dagen etter at minst 200 mennesker skal ha blitt drept av regjeringsstyrker og regimevennlig milits i en landsby utenfor Hama.

Blant fredagens dødsofre var også 37 soldater og 32 opprørskrigere, ifølge den London-baserte aktivistgruppen, som baserer opplysningene på et nettverk av aktivister og vitner på bakken.

Minst 18 av opprørerne ble drept da regjeringsstyrker stormet områder i den nordvestlige provinsen Idlib, hevder aktivistene.

I distriktet Tadamon og i den palestinske flyktningleiren Yarmuk, begge i Damaskus, ble 14 sivile drept, ifølge SOHR.
Demonstranter hadde på ny inntatt gatene fredag for å kreve regimets avgang. I Damaskus-distriktene Nahr Aysha og Sayida Zainab ble de møtt av skudd fra regjeringsstyrker.

Det er umulig å få en uavhengig bekreftelse på alle drapene i Syria. FN sluttet å offentliggjøre anslag i slutten av 2011.

Ifølge SOHR har mer enn 17.000 mennesker blitt drept siden opprøret mot president Bashar al-Assads regime startet i midten av mars i fjor.

Hentet fra: vg.no

Advokat Odd Kalsnes